Som nevnte innledningsvis er det mange grunner til at friidrettsutøvere regelmessig bør gjennomføre relevante, pålitelige og gyldige tester. I de neste avsnittene vil vi gi en kort redegjørelse for de viktigste anvendelsesområdene testing har i friidrett.

1. Treningskontroll
Hovedhensikten med regelmessig testing er å kontrollere at treningen gir ønsket virkning. En forutsetning er imidlertid at man velger tester som måler de egenskapene og ferdighetene man ønsker å forbedre gjennom treningen.

Regelmessig testing gir også en mulighet til å kontrollere at egenskaper som prioriteres lite i treningsopplegget, ikke reduseres for mye. Ta for eksempel en sprinter som bestemmer seg for å prioritere trening av den maksimale styrken i strekkapparatet i beina i første ressursperiode på høsten. Denne prioriteringen vil naturligvis gå på bekostning av trening og utvikling av løpsteknikk og løpshurtighet i den gjeldende treningsperioden. Ved hjelp av hurtighetstester kan man kontrollere at hurtigheten ikke reduseres for mye, og en har også eventuelt muligheten til å justere treningen dersom tilbakegangen er for stor.

Regelmessig testing kan også på et tidlig stadium avsløre om utøvere er feiltrent. Feiltrening kjennetegnes i hovedsak ved at utøveren har en negativ prestasjonsutvikling i konkurranser og på tester. Feiltrening kan blant annet skyldes:

• for mye trening
• for lite trening
• at treningsinnholdet ikke er rettet mot arbeidskravet i konkurranseøvelsen
• at treningen ikke er optimalt periodisert

For å avdekke feiltrening bør man analysere test- og konkurranseresultat opp mot gjennomført trening. Testresultatene kan også indikere at prestasjonsutviklingen går raskere enn ønskelig. I slike tilfeller kan det være formålstjenelig å øke treningsbelastningen slik at utøveren ikke kommer for tidlig i form.

2. Arbeidskravs- og kapasitetsanalyse
Utøverens prestasjonsevne kan forklares på bakgrunn av at utøveren innehar en rekke egenskaper og ferdigheter. En arbeidskravsanalyse har som formål å synliggjøre hvilke egenskaper og ferdigheter som er sentrale for prestasjonen i konkurranseøvelsen, og hvor godt utviklet disse må være for at utøveren skal kunne prestere på et gitt prestasjonsnivå. Hensikten med kapasitetsanalysen er å synliggjøre utøverens aktuelle yteevne sett i forhold til de egenskapene og ferdighetene som fremkommer i arbeidskravsanalysen. En sammenlikning av arbeidskravsanalysen og kapasitetsanalysen antyder utøverens utviklingsområder. Treningen må planlegges og gjennomføres med tanke på å redusere gapet mellom utøverens kapasitet og arbeidskravet i konkurranseøvelsen.

3. Intensitetsstyring
I forbindelse med trening bør treningsintensiteten angis som en relativ intensitet. Det vil si at intensiteten angis i % av utøverens kapasitet. Ved for eksempel styrketrening er det vanlig å angi den relative intensiteten i % av det utøveren klarer å løfte en gang (1RM) eller flere ganger (XRM) i styrkeøvelser som benkpress og knebøy. Dersom treningen har ønsket effekt, bedres utøverens styrke. For at den relative intensiteten skal bli riktig må man foreta regelmessig testing av utøverens maksimalstyrke. Det samme gjelder i forbindelse med hurtighetstrening og spensttrening.

4. Talentidentifikasjon (seleksjon)
Målet for mange forskere, trenere og ledere i den organiserte idretten har lenge vært å identifisere (selektere) unge utøvere som innehar de egenskapene og ferdighetene som det stilles krav til i den valgte idretten. Denne måten å søke aktivt etter de utøverne som har et potensial for å kunne prestere en gang i fremtiden, var ganske innarbeidet i de gamle østblokklandenes idrettssystem. Hensikten med en tidlig talentseleksjon ble begrunnet med at barna så tidlig som mulig kunne få et individuelt tilpasset treningsprogram slik at prestasjonsutviklingen kunne bli optimalisert.

På 60- og 70-tallet var det ofte kun barnas prestasjonsevne som ble brukt som identifikasjonskriterium. Forskning viser imidlertid at internasjonale eliteutøvere sjelden var blant de beste i slutten av barndommen (Ericsson, 1990; Gilberg & Breivik, 1998; Enoksen, 2002). Resultatene fra undersøkelsene viser at man bør være forsiktige med å forutsi hvem som kommer til å bli internasjonale idrettsutøvere da det er mer enn utøverens fysiske kapasitet som avgjør hans/hennes mulighet til å utvikle seg til en utøver på internasjonalt nivå. I følge Masudo (1996) er også utøverens personlighet og mentale egenskaper viktige forutsetninger for at utøveren skal ha gode vilkår for å optimalisere prestasjonsutviklingen.
Det er mange som stiller seg negative til en tidlig og systematisk talentidentifikasjon. Kritikken går på at det nærmest er umulig å finne eksakte kriterier for hvilke forutsetninger som skal ligge til grunn for talentidentifiseringen. Faren med et slikt system er at barn vil bli eliminert på tross av at de kunne oppnådd suksess på et senere tidspunkt. Det er altså et moralsk dilemma om vi ved hjelp av systematisk testing skal forutsi hvorvidt barn egner seg til en bestemt idrett. I Norge arbeider man etter en filosofi der barn og ungdom fritt kan velge hvilken idrett de vil satse på. Når man ser på medaljestatistikken i olympiske leker de siste 20 årene ser det ikke ut som om Norge har valgt feil strategi.

I organiseringen av trening kan det være formålstjenelig å dele inn i grupper som er relativt homogene. Ujevnt nivå kan føre til for lett trening for noen og for hard for andre, noe som kan redusere motivasjonen for videre aktivitet. Testingen kan være til hjelp ved etablering av homogene treningsgrupper.

5. Motivasjon
Testing kan også være en viktig motivasjonsfaktor i treningsarbeidet. Testing gir utøverne mulighet til å konkurrere mot seg selv og eventuelt andre i treningsgruppen. For mange idrettsutøvere virker dette svært motiverende. Gode testresultater vil selvfølgelig også virke motiverende og være med på å utvikle utøverens selvtillit. På den annen side kan dårlige testresultater før en konkurranse virke negativt inn på motivasjonen og selvtilliten.